Barbereren fra Drøbak (eller var det Kragerø?)

Dette er en appell til alle som skal bidra til en demokratisk avgjørelse av hvem som får æren av å barbere veltrente SiO-legger.

Jeg lobber for et bestemt utfall, nemlig dette:

S-portdirektøren

T-ar

E-n

F-aglig

F-undert

A-vkutting

N-edentil

Med stø og sikker hånd vil sportsdirektøren selv stå for en trygg og effektiv hårfjerning. Hans lange og brede erfaring fra feltet gir ham et spekter av tradisjonelle så vel som alternative metoder å velge mellom. Her følger en oversikt.

Den mer tradisjonelle varianten:

Også høvel, men en mer uortodoks variant:

Voksing representert ved denne ryggen (kan det være sportsdirektørens egen bakside?):









Laser for de feige:

Nordmarka rundt

Det er snart en uke siden vi suste Nordmarka rundt og kom i mål på tiden 6,07. Ikke værst ettersom målet var 6-7 timer! Dette kunne vi selvsagt ikke klart uten følgebilpersonalet, og jeg tipper jeg snakker for alle når jeg sier: Tusen takk, Elin J og Kjell! Her er noen bilder som disse to fikk knipset underveis mellom dekkskift og langinger.

De gode hjelperne!

"Webmaster" har i det siste opplevd stor pågang fra fans og andre som spør: Hvem er det som er verdige nok til å stille i støtteapparatet?

Også her har vi opplevd stor pågang fra personer som har ønsket å bidra. Dessverre har vi måttet avvise mange, enten på grunn av at de ikke besitter spisskompetanse innenfor de områdene vi søker, eller fordi de bare er irriterende.

Uansett her er de utvalgte:

• Per-Inge: Aka "kjentmannen". Per-Inge besitter stor kunnskap om Trondheim. Som oppvokst i Trøndelag behersker han alle sosiale koder som gjelder der oppe i barteland. Hans plass på laget var således selvskreven.

Elin J: Elin er en av omsorgspersonene i gruppen. En av hennes oppgaver blir å holde humøret oppe, noe som ikke kommer til å bli noe stort problem. Den største utfordringen for Elin blir å huske at banketten ikke starter før rittet er ferdig. Om hun husker dette vil alt gå bra.





















Elin P: Det svenske alibiet. Det er en kjennsgjerning at skal man lykkes med noe i dag, må man ha med utlendinger. Vår utlending er Elin, noe som lover godt. Elin har selv (litt) sykkelerfaring, men har valgt å konsentrere seg fullt ut om støtteteam rollen i dette rittet. Ryktene sier imidlertid at hun kommer til å stille i 2011.

Kjell: Tenkeren i teamet. Der andre kanskje vil ta dumdristige og gale avgjørelser kommer Kjell til å komme med nøye gjennomtenkte begrunnelser for hvorfor vi skal gjøre sånn eller sånn. Som tidligere fotballstjerne vet Kjell hvordan suksess kan gå en til hodet, så han bidrar til å holde oss godt plantet på jorden.










Øyvind: Den fysiske treneren, det ryktes om at Øyvind har lagt opp treningsprogram for en(?) av syklistene i gruppa. I tillegg til det, kommer han til å danse Swing for oss på alle stoppene vi gjør under rittet.

Steffan: Sportsdirektøren. Teamets svar på Johan Bruyneel. Det er her de store strategiske valgene vil bli tatt. (Eventuelt sammen med Kjell?) Som president i Vommit, (Vår organisasjon mot menn i tights) forventes det at han kommer til å ta mange bilder som i ettertid vil bli brukt for å markedsføre denne organisasjonen.

Der har vi teamet. Webmaster vil understreke at alle disse er under kontrakt, så dere konkurrerende team som trenger støtteapparat kan bare glemme det! Hahaha

For de som lurer vil syklistene bli presentert når det nærmer seg rittet.

Et slags dikt i formen A-B-A-B

Som et slott bader Domus i solens lys
Det glitrer i syklenes eiker og stag
Gjennom publikum går et lavmælt gys
Når vi står der i grønt, et samlet lag

Det er som på film og i eventyr
Når blodsbrødre inngår en pakt
Muligheten som vi hverandre byr
Er action i skreddersydd SiO-drakt

Fra Trondheim til Oslo på tjue timer
Det blir tårer og blod, svette og søle
På motet vi flikker og lapper og limer
Ved startstreken er det for sent å nøle

Når motvind og regn oss pisker i trynet
Og sølevannsspruten står inn i munnen
Da forsvinner et øyeblikk målet av syne
Det frister å snu og dra hjem i grunnen

Så kommer en ekte godværsdag
Med sol i front og vinden bak
Da skjønner vi hvorfor vi er et lag
Og femti mil er ingen sak

Det kribler i kroppen, det sitrer i låret
Vi løftes fra bakken, over asfalt vi svever
Vi ruller så jevnt og så lett av gårde
Blodet pumper, det bruser, vi lever

Treninga torsdag 6. mai

Torsdag 6. mai er det bakketempo opp til Tryvann på programmet. Løypa er på snaue 6 km. Vi starter med 15 sekunders intervall. Alle må ta tiden på seg selv. Poenget er å prøve å slå sin egen tid neste gang vi kjører denne økta (31. mai) Se kartet for løypetraseen. Vi går gjennom løypa før start. Felles oppvarming fra Domus til vanlig tid 16.30

Den våteste trening i manns minne

Nuvel...
Lørdagen kom, klokka ringte og jeg slo den av og snudde meg. Heldigvis har jeg en alarm som sier at nå er det en time til treningen starter også, så jeg kom meg opp. Og det regner. Mye.
Vel... det er bare vann så finn frem jakke og sko for ut skal vi.
Nå ble jeg rett før avreise hjemmefra indisponert i en 5-6 minutter, hvilket gjorde at jeg så jeg ikke kom til å rekke oppmøte 0915 på DA. Ingen fare, tenker jeg, for planen var Gjelleråsen m. omegn så da rekker jeg dem sikkert i avkjøringen ned mot Kjelsås. Det gjorde jeg ikke. For jeg kom til krysset og tenkte ja ja, de har sikkert tatt det veldig rolig opp bakkene mot Sognsvann, så jeg kan jo holde fart i beina og kjøre dem imøte. Når jeg kom til rundkjøringen på Sognsvann innså jeg at jeg hadde tabbet meg ut. Nuvel... trene må man også om man ligger etter skjema, så jeg la i vei på min egen runde rundt Gjelleråsen. Regn har da aldri skadet noen.
Lite folk ute når det regner gitt. Sammenlignet med sist lørdag i alle fall. På hele strekningen traff jeg 2 syklister, en far joggende bak poden på ny (antar jeg) sykkel, og en eldre herre i god marsj opp mot Gjelleråsen (disse traff jeg forøvrig også på vei tilbake) og på tilbaketuren to som ikke har fått med seg at de kan legge vekk blå swixen nå.
Og vått var det. Og som om ikke det var nok så blåste det også. Fra Gjelleråsen og ut til avkjøringen mot Nittedal Kirke måtte jeg trå som besatt (:-) ) for å komme ned. Sånn ca halvveis tilbake til rv22 merket jeg at skoene mine var vanntette. For alt vannet som hadde rent ned langs beina, rant inn i skoa og der ble det. Ingen fare, tenkte jeg, da fungerer skoa etter våtdrakt-prinsippet. Når jeg passerte Lahaugmoen kunne jeg ikke ignorere det faktum at hanskene mine ikke på en god dag en varm plass kan kalles vanntette. De har vært fine på tidligere turer, også om det har vært litt kaldt, for det er plass til ett par linere inni om været er sånn. Så jeg fikk ta på meg innerhanskene (som jeg hadde tatt med da været jo så litt guffent ut) da, da blir det nok godt og varmt igjen. Nei. Det ble ikke det. Ikke i det hele tatt. Før jeg nådde toppen var også linerne gjennomvåte og fingrene begynte for alvor å dovne bort. Mer eller mindre hele returen langs rv4 gikk med på å holde bevegelse i fingrene. Annenhver gang høyre og venstre. For ikke beng om jeg skulle inn på en bensinstasjon for å varme meg. Aldri! Man har da vært ute en vinternatt før. Våt og kald er mellomnavnet mitt. Jeg liker vått og kaldt. Jeg antar det her passer med ett Ibsen sitat, og siden du kan din Ibsen skjønner du sikkert hvilket jeg tenker på. Nemlig.
Uansett. Ettersom jeg var alene på tur så jeg ingen hensikt i å ta turen via Kjelsås, Sognsvann og Domus, så jeg holdt meg på sykkelstien retning Sinsenkrysset. Nå var jeg så kald på fingrene at jeg hadde vanskelig for å gire. Og bremsingen. Jeg fikk to fingre rundt bremsehendlene og vet at jeg bremset kun fordi jeg hørte bremseklossene gnisse mot hjulet. Fingerspitzgefül'en var long gone og det skulle store mengder varmt vann til før jeg fikk den tilbake.
For jeg fikk følelsen tilbake. Og nå, nå har det slutta å regne også. Tur anyone?