Den våteste trening i manns minne

Nuvel...
Lørdagen kom, klokka ringte og jeg slo den av og snudde meg. Heldigvis har jeg en alarm som sier at nå er det en time til treningen starter også, så jeg kom meg opp. Og det regner. Mye.
Vel... det er bare vann så finn frem jakke og sko for ut skal vi.
Nå ble jeg rett før avreise hjemmefra indisponert i en 5-6 minutter, hvilket gjorde at jeg så jeg ikke kom til å rekke oppmøte 0915 på DA. Ingen fare, tenker jeg, for planen var Gjelleråsen m. omegn så da rekker jeg dem sikkert i avkjøringen ned mot Kjelsås. Det gjorde jeg ikke. For jeg kom til krysset og tenkte ja ja, de har sikkert tatt det veldig rolig opp bakkene mot Sognsvann, så jeg kan jo holde fart i beina og kjøre dem imøte. Når jeg kom til rundkjøringen på Sognsvann innså jeg at jeg hadde tabbet meg ut. Nuvel... trene må man også om man ligger etter skjema, så jeg la i vei på min egen runde rundt Gjelleråsen. Regn har da aldri skadet noen.
Lite folk ute når det regner gitt. Sammenlignet med sist lørdag i alle fall. På hele strekningen traff jeg 2 syklister, en far joggende bak poden på ny (antar jeg) sykkel, og en eldre herre i god marsj opp mot Gjelleråsen (disse traff jeg forøvrig også på vei tilbake) og på tilbaketuren to som ikke har fått med seg at de kan legge vekk blå swixen nå.
Og vått var det. Og som om ikke det var nok så blåste det også. Fra Gjelleråsen og ut til avkjøringen mot Nittedal Kirke måtte jeg trå som besatt (:-) ) for å komme ned. Sånn ca halvveis tilbake til rv22 merket jeg at skoene mine var vanntette. For alt vannet som hadde rent ned langs beina, rant inn i skoa og der ble det. Ingen fare, tenkte jeg, da fungerer skoa etter våtdrakt-prinsippet. Når jeg passerte Lahaugmoen kunne jeg ikke ignorere det faktum at hanskene mine ikke på en god dag en varm plass kan kalles vanntette. De har vært fine på tidligere turer, også om det har vært litt kaldt, for det er plass til ett par linere inni om været er sånn. Så jeg fikk ta på meg innerhanskene (som jeg hadde tatt med da været jo så litt guffent ut) da, da blir det nok godt og varmt igjen. Nei. Det ble ikke det. Ikke i det hele tatt. Før jeg nådde toppen var også linerne gjennomvåte og fingrene begynte for alvor å dovne bort. Mer eller mindre hele returen langs rv4 gikk med på å holde bevegelse i fingrene. Annenhver gang høyre og venstre. For ikke beng om jeg skulle inn på en bensinstasjon for å varme meg. Aldri! Man har da vært ute en vinternatt før. Våt og kald er mellomnavnet mitt. Jeg liker vått og kaldt. Jeg antar det her passer med ett Ibsen sitat, og siden du kan din Ibsen skjønner du sikkert hvilket jeg tenker på. Nemlig.
Uansett. Ettersom jeg var alene på tur så jeg ingen hensikt i å ta turen via Kjelsås, Sognsvann og Domus, så jeg holdt meg på sykkelstien retning Sinsenkrysset. Nå var jeg så kald på fingrene at jeg hadde vanskelig for å gire. Og bremsingen. Jeg fikk to fingre rundt bremsehendlene og vet at jeg bremset kun fordi jeg hørte bremseklossene gnisse mot hjulet. Fingerspitzgefül'en var long gone og det skulle store mengder varmt vann til før jeg fikk den tilbake.
For jeg fikk følelsen tilbake. Og nå, nå har det slutta å regne også. Tur anyone?