Brutt deltager. Disse skammens ordene står for nederlag, tap, brutte drømmer og knust håp. Brutt deltager. Å få uttrykket klebet ved seg er enhver konkurrents mareritt. Det vitner om en svak karakter, lavt ambisjonsnivå, feighet og mangel på kampånd. At jeg skulle bli den tvilsomme tittelen til del svir. Det svir mer enn det rent kroppslige tegnet på tap av ære: et blodig skrubbsår på høyre hofte.
Jeg hadde gledet meg til turen. Jeg hadde forberedt meg etter alle kunstens regler: Mye hvile etter forrige hardøkt, høyt inntak av nødvendige næringsstoffer (les:fråtsing fredag og lørdag kveld), og en god natts søvn av høy kvalitet. Derfor følte jeg meg kjekk i kjeksen, både fysisk og mentalt. 20 mil skulle tilbakelegges med glede, i godt selskap med venner og kollegaer som "bjuder på sig själv". Den lengste fellesøkta før Styrkeprøven skulle være et paradenummer. Men for å si det med en irriterende sportsjournalist i TV 2 - det ville seg bare ikke.
Det er sårt å tenke på at jeg tidlig i dagens økt mimret med en medsyklist om de første fellestreningene, da vi famlende og urutinert forsøkte å danne et kraftfullt felt i Maridalen. Jeg lo lett overbærende gjennom nesen og sa: "Jeg husker at jeg syntes det var så vanskelig å snakke samtidig som jeg syklet de første gangene. Jeg hadde mer enn nok med å konsentrere meg om hjulet foran". Med et velrettet dytt fra skjebnens egen ironi var det selvfølgelig snakkingen som skulle felle meg. Bokstavelig talt. I munter passiar med Bård ville jeg ivrig formidle et viktig poeng, som naturligvis ikke fremstår som særlig viktig i etterpåklokskapens lys. Jeg vendte meg mot hans blide fjes og sa noe som jeg ikke lenger husker.
Jeg skjønte det ikke selv før hele sykkelturen passerte i revy for mitt indre blikk. Hasjkaken i Inges baklomme. Den overmodne bananen overbevisende dandert i Svein Olavs sykkelbukse (humor verdig en vaskeekte Euro-syklist). Dagstursekken til Ketil som så ut til å inneholde både telt og primus. Gresset i sykkelskoene til den Efedrinridde Ellen. Alle punkteringene, alle avhoppede kjeder - alt dette gjennomlevde jeg på ny idet jeg tok hjulet til mannen foran og dro Bård med meg i fallet. Fallet av sykkelen og ned i avgrunnen. Avgrunnen for brutte deltagere. Fantaen jeg hadde i drikkeflasken sto virilt ut av korken, mens nøtter og frø i sjokoladebarene mine traff bakken som var de steinene i et lavasprutende utbrudd siden "insulintasken" min var åpen. Den samme tasken forvandlet seg til en støtpute i nedslaget og tjente som et beskyttende lag utenpå hofta.
Jeg forsøkte å holde masken, men inni meg visste jeg at nederlaget var et faktum. Forhjulet gikk ikke lenger rundt, og sykkelen kunne ikke bære meg videre.
Det er viktigere enn noen gang å gjennomføre Den Store Styrkeprøven. Jeg skal vinne tilbake min tapte ære og en gang for alle kvitte meg med det ekle stempelet jeg har fått. La meg avslutte med et livsmotto jeg lever ut til fulle:
Jeg hadde gledet meg til turen. Jeg hadde forberedt meg etter alle kunstens regler: Mye hvile etter forrige hardøkt, høyt inntak av nødvendige næringsstoffer (les:fråtsing fredag og lørdag kveld), og en god natts søvn av høy kvalitet. Derfor følte jeg meg kjekk i kjeksen, både fysisk og mentalt. 20 mil skulle tilbakelegges med glede, i godt selskap med venner og kollegaer som "bjuder på sig själv". Den lengste fellesøkta før Styrkeprøven skulle være et paradenummer. Men for å si det med en irriterende sportsjournalist i TV 2 - det ville seg bare ikke.
Det er sårt å tenke på at jeg tidlig i dagens økt mimret med en medsyklist om de første fellestreningene, da vi famlende og urutinert forsøkte å danne et kraftfullt felt i Maridalen. Jeg lo lett overbærende gjennom nesen og sa: "Jeg husker at jeg syntes det var så vanskelig å snakke samtidig som jeg syklet de første gangene. Jeg hadde mer enn nok med å konsentrere meg om hjulet foran". Med et velrettet dytt fra skjebnens egen ironi var det selvfølgelig snakkingen som skulle felle meg. Bokstavelig talt. I munter passiar med Bård ville jeg ivrig formidle et viktig poeng, som naturligvis ikke fremstår som særlig viktig i etterpåklokskapens lys. Jeg vendte meg mot hans blide fjes og sa noe som jeg ikke lenger husker.
Jeg skjønte det ikke selv før hele sykkelturen passerte i revy for mitt indre blikk. Hasjkaken i Inges baklomme. Den overmodne bananen overbevisende dandert i Svein Olavs sykkelbukse (humor verdig en vaskeekte Euro-syklist). Dagstursekken til Ketil som så ut til å inneholde både telt og primus. Gresset i sykkelskoene til den Efedrinridde Ellen. Alle punkteringene, alle avhoppede kjeder - alt dette gjennomlevde jeg på ny idet jeg tok hjulet til mannen foran og dro Bård med meg i fallet. Fallet av sykkelen og ned i avgrunnen. Avgrunnen for brutte deltagere. Fantaen jeg hadde i drikkeflasken sto virilt ut av korken, mens nøtter og frø i sjokoladebarene mine traff bakken som var de steinene i et lavasprutende utbrudd siden "insulintasken" min var åpen. Den samme tasken forvandlet seg til en støtpute i nedslaget og tjente som et beskyttende lag utenpå hofta.
Jeg forsøkte å holde masken, men inni meg visste jeg at nederlaget var et faktum. Forhjulet gikk ikke lenger rundt, og sykkelen kunne ikke bære meg videre.
Det er viktigere enn noen gang å gjennomføre Den Store Styrkeprøven. Jeg skal vinne tilbake min tapte ære og en gang for alle kvitte meg med det ekle stempelet jeg har fått. La meg avslutte med et livsmotto jeg lever ut til fulle:
Det er ikke ordentlig gøy før det har gjort litt vondt.
Hilsen Marte,
brutt deltager
brutt deltager
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar